Når man snakker om behovet for innovasjon og nyskaping, er det mange som tegner opp et skille mellom grunnforskning og anvendt forskning. Dette skillet kan komme i skade for å underkjenne den grunnleggende forskningens betydning for å muliggjøre nyskaping.
Den langsiktige, nysgjerrighetsdrevne forskningen er en forutsetning for innovasjonen som forsyner oss med nødvendige nye løsninger, produkter og prosesser når vi trenger dem. Vi er avhengige av alt arbeidet som tidligere er blitt gjort for å flytte forskningsfronten når vi nå skal løse klima og naturkrisen, skape nye bærekraftige jobber og sikre velferden. Hele dette kunnskapsgrunnlaget er vår beredskapsbase.
Ofte ligger den opprinnelige ideen eller forskningsgjennombruddet flere tiår tilbake i tid. Av og til er det også slik at de forskerne som jobbet innenfor et område – selv om de visste at forskningen deres både var viktig og nyttig – ikke kunne overskue hvilke områder forskningen deres ville bli brukt innenfor i fremtiden. At hans interesse for elektromagnetiske bølger skulle ende opp i den lille dingsen som alle nå fisker opp av lomma for å sjekke siste nytt, var neppe i tankene hos Heinrich Hertz – men det går altså en linje fra hans arbeid på 1880-tallet til dagens mobiltelefoner. Med til historien hører også at en av hans vitenskapelige assistenter var nordmannen Vilhelm Bjerknes, som siden reiste hjem og ble en av den moderne værvarslingens grunnleggere.
Går langt tilbake i tid
Andre forskere har nok hatt et tydeligere bilde av hva forskningen deres kunne få av betydning, selv om reisen kan ha vært vel så humpete og uforutsigbar. Den ungarske biokjemikeren Katalin Karikó er et godt og aktuelt eksempel. Hun begynte med studier av RNA-molekyler mens hun holdt på med doktorgraden i 1990-årene, og fikk etter hvert innpass ved et amerikansk universitet. Imidlertid mente ledelsen ved fakultetet at det hun holdt på med var et blindspor, og bare tilfeldigheter gjorde at hun endte opp i et lite tysk farmasiselskap som het BioNTech, der hennes kunnskaper om mRNA skulle vise seg å komme godt til nytte.
Men det ville være en kortslutning å gi Karikó og hennes kolleger hele æren for Pfizers vaksine, som det i skrivende stund er satt nesten sju millioner doser av i norske overarmer. For sannheten er at det er flere hundre forskere som alle har bidratt gjennom møysommelig og langsiktig arbeid, både gjennom frittstående prosjekter og mer direkte vaksineforskning knyttet til andre coronavirus eller for eksempel HIV. Begynner vi først å nøste, ser vi at det har vært et møysommelig arbeid helt tilbake til det tidlige sekstitall, da mRNA først ble oppdaget.
En avgjørende forutsetning
Slike linjer vil vi finne nesten hver eneste gang vi dukker ned i moderne produkters historie. Når vi plukker opp mobiltelefonen eller får det etterlengtede vaksinestikket bør vi altså sende en vennlig tanke til en lang rekke av forskere som gjorde det mulig. Alle funnene ligger der for å brukes videre, fordi vi flytter forskningsfronten fremover.
De som nå utvikler nye løsninger til beste for samfunn og næringsliv, vet at de står på andres skuldre. Det bør inspirere til forsterket innsats når vi nå skal løse nye utfordringer – enten det handler om klimakrise, digitalisering eller nye arbeidsplasser. Og forskernes arbeid er en avgjørende forutsetning for at vi skal lykkes i den omstillingen vi står foran.
Av administrerende direktør i Forskningsrådet Mari Sundli Tveit
