Miljøsertifiseringen av norsk skogbruk gjør at skogeiere setter av områder som er spesielt viktige for biologisk mangfold i såkalte nøkkelbiotoper. Samlet sett har disse arealene en tømmerverdi på mer enn sju milliarder kroner.
– Når jeg planlegger en hogst, går jeg alltid inn på kartet og sjekker om det er noe jeg må ta spesielt hensyn til. Det er for eksempel en bekkekløft med mange gamle og døde trær rundt, noe som gjør at flere sjeldne arter trives der. Det området skal derfor få stå urørt og ikke hogges i, sier Bolkesjø.
Hun og broren tok over gården og skogen på 8000 mål ved Follesjø på Notodden da faren døde av kreft i 2011.
Et hundreårsperspektiv
Skogen i Norge er fordelt på 125 000 små og store skogeiendommer, og familieskogbruket står sterkt. Et mangfoldig eierskap sikrer i seg selv stor variasjon i forvaltningsstrategier.
– For meg er det viktig å verne den skogen som har et rikt biologisk mangfold, men vi må kunne ha to tanker i hodet samtidig. Vi blir flere og flere mennesker på jorda og temperaturen øker. Vi er derfor helt avhengig av å erstatte fossile ressurser med fornybare. Her er tre et viktig bidrag. For hva er egentlig alternativet? Så må vi selvfølgelig drive skogen på en måte som gjør at neste generasjon også får glede av den, sier Bolkesjø.
Setter av områder som er viktige for artsmangfoldet
I dag finnes det omtrent 26 000 kjente arter i skogen i Norge. Det største antallet arter finnes blant insekter, sopp, lav og moser.
– En hogst vil naturlig nok føre til endringer for de artene som befinner seg der det hogges. Selve bærebjelken i skogbrukets miljøarbeid er derfor å sikre at det til enhver tid finnes skog som inneholder kvaliteter som de ulike artene i norsk natur er avhengig av, sier direktør for skogbruk og miljø i Norges Skogeierforbund, Hans Asbjørn K. Sørlie.
FNs naturpanel peker på miljømerking og sertifisering som et viktig verktøy for å sikre biologisk mangfold. Som et av få land i verden, er så godt som alt skogbruk i Norge miljøsertifisert etter Norsk PEFC Skogstandard. Den inneholder en rekke krav til hvordan man skal hogge og stelle i skogen.
– Vi jobber vi hele tiden for å bedre miljøarbeidet vårt, og med bakgrunn i ny kunnskap og erfaringer revideres skogstandarden hvert femte år, sier Sørlie.
For å kunne selge tømmer må eiendommen være kartlagt for miljøverdier. Da er målet å finne fram til de viktigste leveområdene for sjeldne og truede arter, for eksempel konsentrasjoner av døde trær og gamle løvtrær.
– De viktigste av disse områdene skal i hovedsak få stå urørt, slik at artene til enhver tid kan finne egnede leveområder i skoglandskapet. På fagspråket kalles de for nøkkelbiotoper, og til nå har norske skogeiere satt av 1,2 millioner dekar skog fordelt på mer enn 70 000 slike. Dette tilsvarer 170 000 fotballbaner og en tømmerverdi på mer enn sju milliarder kroner, sier han.
Frivillig skogvern
Sammen med sertifiseringen, er skogvern et viktig tiltak for å ta vare på arter som kan bli sjeldne der det drives skogbruk. Siden ordningen med frivillig vern startet for om lag 20 år siden, har nærmere 3000 skogeiere vernet skog frivillig. I dag er 5,2 prosent av den norske skogen vernet og skal få stå urørt for både skogbruk og utbygging for all fremtid. Stortinget har satt ti prosent som mål.
– Jeg er opptatt av dialog og ikke konflikt rundt spørsmål om bruk eller vern, sier Bolkesjø, som er i en pågående prosess med myndighetene om å verne 650 dekar på eiendommen hennes i Notodden.
En positiv utvikling for biologisk mangfold
Staten har, gjennom Landsskogtakseringen, systematisk målt tilstanden i den norske skogen siden 1919. Den viser at vi har fått mer av så å si alle viktige livsmiljøer for sjeldne og truede arter, som gamle trær, døde trær og mer løvskog.
– Vi må hele tiden være på jakt etter ny kunnskap om hvordan vi bør forvalte skogene våre til det beste for storsamfunnet. Om 20 år er det kanskje enighet om å drive et bærekraftig skogbruk på en annen måte enn i dag, men det må ikke hindre oss fra å handle ut ifra den kunnskapen vi har nå. Tre er en fantastisk fornybar ressurs som vi ikke har råd til bare å la stå, avslutter Bolkesjø.
