Norge kan bli verdensledende innen flytende havvind – men da må vi handle nå

Dette er blant konklusjonene i Boston Consulting Group’s rapport «Norway’s 300 GW offshore wind opportunity».

I dag er regjeringens mål å tildele arealer med potensial for utbygging av 30 GW havvind på norsk sokkel innen 2040.

– 30 GW er bare nok til å dekke det behovet som Norge selv har. Vi mener ambisjonene bør være langt høyere ettersom inntektene fra eksport av strøm og teknologi kan bli betydelige hvis vi bygger ut mer, sier Robert Hjorth som er Managing Director and Partner og leder av det globale kompetansesenter for havvind i BCG.

Robert Hjorth

Managing Director and Partner og leder av det globale kompetansesenter for havvind i BCG

Blant de viktigste årsakene til at Norge kan bli ledende innen flytende havvind, er de store havarealene der utbygging kan skje med minimal innvirkning på naturen og uten å berøre eksisterende interesser innen fiskeri og skipstrafikk. Ifølge NVEs beregninger, har Norge plass til å bygge ut mellom 200 og 400 GW i slike arealer. Samtidig skriker Europa etter grønn strøm.

– Derfor sier vi at 300 GW bør være Norges ambisjon. Vi trenger ikke å bygge ut så mye for å lykkes med satsingen, men ambisjonsnivået bør heves betydelig, tilføyer Hjorth.

Forutsigbarhet er vesentlig

Havvind krever enorme investeringer i hele verdikjeden. Utfordringen er at det mangler forutsigbarhet til å kunne vurdere om de er lønnsomme over tid.

– Regjeringen har annonsert at de vil lyse ut nye arealer annethvert år. Det er bra, men ikke godt nok. Det mangler forutsigbarhet rundt lokasjon, størrelse og støttemekanismene. Det er forutsetninger som er viktige for at leverandørene skal kunne foreta investeringer i produksjonskapasitet og for at utviklerne skal kunne regne på synergier mellom vindparker, sier Hjorth.

Derfor bør det utarbeides en langsiktig plan med lokasjon og størrelse for kommende havvindarealer. Utlysninger bør skje årlig og støttemekanismene til de første prosjektene bør kommuniseres tydelig.

– Hvis dette kommer på plass, kan vindkraftutbyggere og leverandørindustrien planlegge mye bedre enn de kan i dag. Vi kan godt bygge ut langsomt og dyrt, men det er bedre å bygge ut hurtig og billig og skape ny industri, sier Hjorth entusiastisk.

Flytende havvind vil bli billigst

Flytende havvind er i en tidlig fase der mye er uprøvd. Etter hvert som volumet økes vil kostnadene gå ned. BCG forutser at flytende havvind vil bli lønnsomt i Norge i 2035 og konkurransedyktig med bunnfast i 2040.

– Flytene havvind kommer til å bli rimeligere enn bunnfast ettersom fundamentene trenger mindre materiale og kan standardiseres bedre. Vedlikehold blir rimeligere. Og samtidig kan arealene det er mulig å bygge ut bli mye større for flytende havvind enn for bunnfast, forklarer Hjorth.

Verdensledelsen kommer ikke av seg selv

Norge har gode forutsetninger for å bygge en eksportindustri innen flytende havvind. Vi har maritim- og offshorekompetanse og en lang kyst med store konfliktfrie havområder. Mange naturlige dypvannshavner legger godt til rette for etablering av fasiliteter for flytende havvind.

– Alt dette gjør at Norge kan ta en ledende posisjon i verden. Men det kommer ikke av seg selv og det er nødvendig at vi handler nå. Industrien er i sin første krise, men med større ambisjoner og forutsigbarhet kan Norge vise veien ut av krisen. Vi har behov for en mer bærekraftig utbygging der natur, miljø, sameksistens og lokal forankring vektes like høyt som lønnsomhet og energisikkerhet, og der utbyggerne og leverandørindustrien vet hva de må forholde seg til.

– Samtidig er det behov for store investeringer i transmisjonsnettet til havs og på land. Og sist, men ikke minst, er det behov for en markant satsning på forskning, utvikling, kompetanseoverføring og utdanning. Gjør man alt rett, har man skapt grunnlaget for en industri som på kort sikt kan bidra til å løse krisen industrien er i nå. På lang sikt kan havvindnæringen erstatte oljeindustrien som et av Norges viktigste inntektsgrunnlag og sikre en fortsettelse av Norges posisjon som energipartner for EU. Men det krever handling senest i løpet av 2024, avslutter Robert Hjorth.

Av Tom Backe