Nye krav i revidert avløpsdirektiv og nye nasjonale mål for vann og helse kommer i tillegg til allerede store behov innen ledningsfornyelse, klimatilpasning og håndtering av overvann.
Oppgavene står i kø for landets vann- og avløpsorganisasjoner – med upopulær gebyrøkning som konsekvens. Da må vi samle laget for å få prioritert og vedtatt nødvendige utbygginger og fornyelser. Kommunedirektøren, ordføreren, og ja – hele kommunestyret må være med!
De som jobber med vann og avløp i kommunene vil få nok å henge fingrene i, i årene som kommer. Arbeidet blir både viktig og krevende, ikke minst med tanke på å få økonomisk handlingsrom til å foreta de betydelige investeringene som må til for å møte nye krav og behov. Dette kommer til å tvinge frem økt oppmerksomhet rundt vann- og avløpstjenestene i både administrasjon og kommunestyret.
Men penger til investeringer er ikke nok – vi trenger også ny kompetanse og økt kapasitet til å drifte mer avanserte anlegg og prosesser. Å rigge en forsvarlig driftsorganisasjon og rekruttere riktig kompetanse kan vise seg å bli den vanskeligste bøygen. Ikke bare gjør en stram kommuneøkonomi det vanskelig å argumentere for bemanningsøkning generelt, men det kan også vise seg at det ikke finnes slik kompetanse tilgjengelig i det hele tatt for mange av kommunene som nå vil få strengere krav blant annet til avansert avløpsrensing. Da kan det bli aktuelt å for eksempel søke samarbeid med nabokommunen om felles kompetanseutvikling og større fagmiljø, som gjør det lettere å tiltrekke seg, utvikle og beholde gode fagfolk.
Behovene må kommuniseres
Slike behov må synliggjøres, dokumenteres og kommuniseres på en slik måte at kommunestyret blir satt i stand til å ta gode og informerte beslutninger. Vann- og avløpsproblematikk må med andre ord fram i lyset, og oftere opp på bordet til både administrativ og politisk ledelse i kommunen – ofte nok til å unngå at krevende investeringsbehov kommer som store sjokk, og ofte nok til at de evner å se de store sammenhengene, og kan ta langsiktige og kloke beslutninger.
Dessverre ser vi gang på gang at kommunepolitikere tar beslutninger som de neppe aner konsekvensene av, og som i ytterste konsekvens kan sette innbyggernes liv og helse i fare. Det kan dreie seg om manglende oppfølging av risiko- og sårbarhetsanalyser, manglende interesse for rekkefølgebestemmelser ved utbygging, eller å sette tak på gebyrvekst uten å se det i sammenheng med reelle behov for investeringer i utbygging, vedlikehold og drift av kritisk infrastruktur.
Så blir spørsmålet; er det bare politikernes skyld, eller kunne vann- og avløpsorganisasjonene gjort mer for å sikre nødvendig kunnskap hos beslutningstakerne?
Må kreve sin plass
Skal vi klare det store løftet som må til for å møte de nye kravene til blant annet avløpsrensing, og samtidig sikre kvaliteten på de samfunnskritiske vann- og avløpstjenestene for innbyggerne, må altså vann- og avløpsorganisasjonen kreve sin plass og få nødvendig oppmerksomhet i kommuneadministrasjonen og hos politikerne.
Vann- og avløpsorganisasjonene er veldig ulikt organisert rundt om i det ganske land. Uavhengig av organisering og antall ledernivåer opp til kommunedirektør, er det viktig å ha god dialog med både ledergruppen i kommunen og politisk ledelse – hele veien.
Vårt råd til VA-sjefen er å være mer proaktiv, det vil si ta initiativ til å spre kunnskap om utfordringene vann- og avløpssektoren i kommunen står overfor, i et langt større omfang og til en bredere målgruppe enn man kanskje har hatt tradisjon for. Flere i kommunen må begynne å snakke om vann- og avløpstjenestene som samfunnskritiske, forstå verdien av arbeidet som legges ned for å sikre innbyggere og næringsliv rent vann både i springen og i naturen, og erkjenne at de har et kollektivt ansvar for å sikre tjenestene, både for dagens innbyggere og for fremtidige generasjoner.
Av Frode Skår og Thomas Langeland Jørgensen, Norsk Vann