I 2008 skrev Dedichen norsk historie da hun ble første kvinne på admiral-nivå i Norge. I fjor ble hun forfremmet og utnevnt til viseadmiral og sjef for militærmisjonen. Med det ble hun også historisk i NATO som den første kvinnen i deres militære råd.
1. Kan du starte med å fortelle litt om deg selv, og hvordan din vei har vært fram til der du er i dag? Din reise til Viseadmiral i Forsvaret og første kvinne i NATOs militære råd.
– Det har vært spennende. Forsvaret er en interessant arbeidsplass, med masse flotte mennesker. At jeg begynte på Sjøkrigsskolen i -83 var nok mer tilfeldighet, enn et tungt overveid valg. Sånn har det nok til dels vært opp gjennom årene også. Jeg har gjort det beste jeg kunne sammen med de menneskene jeg har jobbet med. Når mulighetene har bydd seg har jeg hoppet på. Det har aldri vært noen større plan bak det.
2. Du er en selverklært, stolt likestillingsagent. Hvor og når startet din interesse for likestilling?
– Jeg har nok hatt den hele tiden, men har kanskje blitt mer bevisst på det etter at jeg begynte i Forsvaret. Så har det nok også gradvis vokst på meg, og etter hvert har jeg kommet i en posisjon hvor man kanskje lettere blir hørt.
3. Norge er ett av verdens mest likestilte land. Likevel er kjønnsbalansen skjev, spesielt innenfor toppledelse. Hva tror du er grunnen til dette?
– Det er et spørsmål med veldig mange fasetter. Fra individ- til organisasjon- og systemnivå. På det overordnede systemnivået så mener jeg Norge er et veldig likestilt land. Vi har et godt lovverk, gode utdanningsmuligheter for alle og en politikk som gjør det mulig å kombinere jobb med familie. På organisasjonsnivå mener jeg det ikke står like bra til. Her er det naturligvis forskjeller, men mange steder en kultur for at menn skal lede. Bedrifter og offentlige etater tar heller ikke nok hensyn til at vi kvinner ofte har flere år vi forsvinner ut av radaren i forbindelse med fødsler. Mange føler nok at de starter litt på scratch når de kommer tilbake. På individnivå ser vi også at både kvinner og menn blir utsatt for seksuell trakassering og mobbing. I volum er denne mer rettet mot kvinner. Det foregår i tillegg en ubevisst diskriminering mot kvinner, først og fremst i måten folk snakker på. Det finnes mange eksempler på dette, men jeg vil trekke frem ganske grove og nedsettende huskeregler soldatene lærte for å huske ulike ting i felt. Det er helt uakseptabelt.
4. Hvordan er det å være en kvinnelig leder i ett av verdens mest likestilte land?
– Jeg trives veldig godt som leder. At man trives med det, tror jeg er det mest grunnleggende viktige for å kunne lede. Jeg kunne ikke tenke meg noe verre enn å komme på jobb og ikke trives med det jeg skal gjøre. Så har man selvfølgelig ulike dager. Alle har oppturer og nedturer, men i snitt må trivselen med å lede være veldig god.
5. Hva mener du man spesifikt bør jobbe med for å gjøre noe med machokulturen i praksis? Ligger det fulle ansvaret på menn, eller burde vi kvinner også bli flinkere til å rette oss opp i ryggen, brette ut albuene og bane vei for egen karriere?
– Noen vil nok hevde det. Jeg mener kvinner er rette i ryggen og evner veldig godt å bane vei for egen karriere. Men det kan ikke være slik at vi «kun får være med å leke» på menns premisser. Skal det kun være plass for de kvinnene som etterligner mennenes væremåte er det egentlig kun plass til kvinner på grunn av at vi kvantitativt er med på å øke arbeidsstokken. Får vi lov til å være oss selv, mener jeg at kvinner ofte har egenskaper som kvalitativt styrker kapasiteten og løsningene.
6. Du har uttalt i et tidligere intervju at vi må stille krav til økte kvinneandeler – tror du dette er gjennomførbart? (mtp. At man mener at arbeidstakere skal bli ansatt på riktig akademisk grunnlag, og at kvinner ikke skal bli prioritert på en kjønnskvotering som overskygger akademiske ferdigheter)
– Spørsmålet stilles på feil premisser. Det er ikke snakk om radikal kvotering. Jeg mener vi skal bli bedre på å sette måltall. Sette oss et tydelig mål og lage en plan for å nå det. Da kan vi bruke virkemidler som rekruttering og markedsføring for å få flere søkere. Man kan gjøre ordentlige vurderinger av kravene som stilles, ikke bare automatisk kreve den samme bakgrunnen og egenskapene den forrige personen i stillingen tilfeldigvis hadde. Hvis vi ikke setter et mål, blir det laissez faire – vi fortsetter lettsindig i samme sporet.
7. Hva legger du i det å være likestillingsagent, og hva er dine hjertesaker?
– Det betyr først og fremst tre ting. For det første handler det om å være levende opptatt av problemstillingen og inkorporere likestilling som noe naturlig i alt man gjør. For det andre handler det om å ta ordet. Si i fra hva om hva man mener. For det tredje handler det om å ikke trekke stigen opp etter seg for yngre kvinner. At jeg har kommet meg opp og frem er noe jeg skal bruke for at flere skal få samme muligheter. En hjertesak for meg er at kvinner kan bli rausere i sin omtale av hverandre. Snakke hverandre frem. Ingen blir bedre selv, av å snakke andre ned. Husk det.
8. Hva er dine tips til kvinner i næringslivet for å oppnå hårete mål, også kanskje i en bransje som er dominert av menn?
– Møt opp hver dag og gjør det beste du kan. Sørg for at du har folk rundt deg du kan stole på og som vil deg godt. Ta en ny jobb fordi den virker spennende og interessant, ikke på grunn av at det er mer lønn eller status. I tillegg mener jeg det er viktig å ta litt pauser. Er det en veldig hektisk jobb, så må du passe på at den ikke spiser deg opp. Prioriter tid til familie og venner, friluft eller opplevelser.
