Derfor bør du sette krav til hvor solceller kommer fra

Solceller er klimavennlig, og alle som investerer i solceller bidrar til det grønne skiftet. Men dette bidraget forsterker et annet problem dersom man ikke bryr seg om hvor solcellene kommer fra.

En rapport fra Sheffield Hallam University i 2021, «In Broad Daylight», dokumenterte at deler av polysilisium-industrien i Kina er knyttet til tvangsarbeid i Xinjiang-provinsen — polysilisium som brukes blant annet i produksjon av solceller.

– Hvis vi tenker å bidra til det grønne skiftet, og være klimavennlig ved å installere produksjonsanlegg for fornybar energi, så kan vi ikke tillate at det samtidig går på bekostning av grunnleggende menneskerettigheter.

Det sier Anders Rør, som jobber med ESG og CSR i Solcellespesialisten. Rør, som tidligere har bodd i Kina og kjenner kinesiske forhold og kinesisk kultur godt, bruker mye av sin tid på å jobbe med sporbarhet i verdikjedene. Solceller fra Solcellespesialisten skal verken bidra til tvangsarbeid eller miljørisiko.

— Forholdene som ble avdekket i 2021-rapporten omfatter problematikk som opptar alle industrier som benytter polysilisium. Dette er like aktuelt og viktig for halvledere som benyttes i biler, tv-er og datamaskiner som solcellepaneler, slår Rør fast.

Slik blir panelene til: Fra kvarts til solceller

For å forstå hvor risikoen ligger, er det nyttig å ha klart for seg hvordan kvartsforekomster i naturen blir til solceller på taket. Her er det nemlig flere aktører og steg i verdikjeden. Første steg i verdikjeden er gruvedrift og dagbrudd hvor det tas ut kvarts. Silisium finnes ikke i fri tilstand i naturen, men utvinnes oftest fra kvarts. Dette er et av de mest utbredte mineralene i jordskorpen. Når kvarts smeltes ved høye temperaturer, opptil 2000 grader, og kjøles ned, brytes det opp i skår av polysilisium.

Neste steg er produksjon av såkalte ingots. Dette skjer i egne automatiserte fabrikker hvor polysilisium smeltes til lange, tunge, sylindriske staver av ulik diameter. Av disse skjæres det wafere, altså papirtynne skiver av polysilisium. Wafere gjennomgår en rekke forskjellige kjemiske og fysiske prosesser før de deles opp til celler som kan produsere strøm av lys. I siste steg kombineres celler i paneler, hvor de loddes sammen på en spesiell overflate. I denne siste produksjonsfasen brukes det med andre ord en del kobber, men også aluminium til rammene.

– Noen solcelleprodusenter tar det helt fra polysilisium-nivå til panelnivå. Noen tar det fra ingot-nivå til paneler, og andre tar det fra wafer-nivå til paneler. Så kan det være produsenter som kjøper inn wafere i tillegg til dem de produserer selv, for å ha nok til solcelleproduksjonen.

– Alle aktørene i denne verdikjeden er mitt ansvar å holde kontroll på, og vi har god sporbarhet på råvarene som benyttes i de solcellepanelene vi kjøper inn. Våre paneler har ikke polysilisium som kommer fra Xinjiang-provinsen, forsikrer han.

Xinjiang er nemlig ikke den eneste regionen hvor det utvinnes polysilisium fra kvarts i Kina, men det er nettopp Xinjiang som utgjør den største risikoen i forhold til tvangsarbeid, forklarer Rør.

Vannkraft i stedet for kullkraft

«In Broad Daylight» brakte hittil ukjent informasjon rundt arbeidsforhold i Xinjiang på bordet, men Solcellespesialisten hadde allerede før rapporten silt vekk produsenter og råvareaktører med tilknytning til denne regionen. Kina er den desidert største produsenten av både polysilisium og solcellepaneler. Solcellespesialisten jobber systematisk med sporbarhet i verdikjedene, slik at panelene som ender på norske hustak kommer fra produsenter som tar både miljø og menneskerettigheter på alvor.

– Fordi vi har et skarpt fokus på klima og miljø, har vi lenge benyttet paneler som er produsert og har råvarer fra områder som Shenzhen og Yunnan, hvor vannkraft er den dominerende energikilden, sier Rør.

– Paneler produsert i disse områdene har mye lavere utslipp pr. kWh, og dermed lavere utslipp ved foredlingen av råvarene enn hva som er tilfellet for Xinjiang, hvor det er utrolig mye kullkraft. Smelteprosessene i polysilisiumproduksjonen er jo energikrevende, minner han om.

Han forteller at Solcellespesialisten kuttet ut én produsent etter Broad Daylight-rapporten, fordi de ikke kunne dokumentere verdikjeden tilstrekkelig.

– Og vi har sagt nei til mange produsenter som har banket på døra, fordi de ikke kan dokumentere opphavet til råvarene som er benyttet, sier han.

Veileder fra Solenergiklyngen

I Solenergiklyngen, som består av over hundre partnere og representerer over 2000 ansatte innenfor solenergi, jobbes det nå med en veileder som skal hjelpe bransjen med sporbarhet i næringskjeden. Det er selvsagt ikke alle aktørene i bransjen som har mulighet til å ha en egen ESG- og CSR-ressurs som kjenner de kinesiske forholdene og kan utarbeide risikoanalyser for leverandørene, slik som Rør. Målsettingen med veilederen er å hjelpe særlig de mindre aktørene i bransjen.

– Jeg er leder for den arbeidsgruppa, og vi håper på å få publisert veilederen nå i år. Det er flere store aktører som jobber systematisk og bra med dette, men veilederen vil hjelpe de mindre aktørene med hvordan de skal risikovurdere, få dokumentasjon og forholde seg til sporbarhetsproblematikken. Det vil løfte kompetansen i bransjen, sier han.

– Som Norges største solcelleentreprenør har vi i Solcellespesialisten et ledende ansvar i utviklingen av fornybar energi i Norge, og er i posisjon til å påvirke dette markedet i riktig retning, sier han, og forteller at produsentene er lydhøre og imøtekommende i forhold til kravene deres om dokumentasjon.

Mindre aktører, som ikke har de samme ressursene til å påvirke leverandørene, kan kjøpe paneler fra Solcellespesialisten, og dermed være sikre på at de tilbyr kundene sine paneler fra produsenter som tar sitt sosiale- og miljømessige ansvar på alvor.