Industri 4.0 drives frem av teknologiske fremskritt. Dermed er diskusjoner om Industri 4.0 oftest tekniske, med fokus på IKT og automatisering
Vår erfaring som forskere fra Industri 4.0 prosjekter i både Norge og Europa viser at det imidlertid også er store muligheter og utfordringer knyttet til organisasjon og ledelse i Industri 4.0 fabrikker. Dette er temaer som må på dagsorden, og vi vil her rette fokus mot to sentrale poenger:
Industri 4.0 muliggjør å flytte beslutninger nedover i hierarkiet
Etterhvert som produksjonsprosessene i større grad kan passe seg selv frigjøres operatørtid til mer komplekse arbeidsoppgaver, slik som forbedring, planlegging og kvalitetsarbeid. Man oppnår en bedre arbeidsfordeling mellom maskiner og mennesker, hvor begge parter får gjøre det de er best på. Operatørene i Industri 4.0 bør ha ansvar for alle beslutninger som tas i den daglige produksjonen; kun i ekstraordinære tilfeller flyttes beslutninger fra operatørteamene og oppover i hierarkiet. I Norge har vi gode forutsetninger for å få til dette, med vår tradisjon for flate organisasjoner og bred involvering gjennom trepartssamarbeidet. Operatørene må settes i stand til sin nye rolle ved å få den opplæring, myndighet og informasjon som kreves for beslutningstaking. Dette krever videre en betydelig innsats i å digitalisere og tilgjengeliggjøre informasjon for alle i fabrikken. Ser man på informasjonsflyten i norske industribedrifter i dag finner man ofte at mye er papirbasert eller formidles muntlig, og systemene er langt fra å være oppdatert i sanntid, noe som igjen krever at mennesker stepper inn og fyller hullene i informasjonsbehovet. I Industri 4.0 er det ikke rom for forsinket eller manglende informasjon.
Utviklingen mot Industri 4.0 vil skje i verdikjeder og nettverk, ikke i enkeltbedrifter.
Industri 4.0 gir nye muligheter i verdikjede- og nettverkssamarbeid. Man vil kunne høste store gevinster om man evner å optimalisere egen drift etter oppdatert informasjon fra leverandører, kunder, myndigheter og andre aktører. Dette krever selvsagt samarbeid, med fokus på informasjonsdeling, og investeringer både for egen bedrift og for partnere.
Hvilke implikasjoner har da dette for Norges satsing på Industri 4.0? For det første må flest mulig nasjonale aktører (inkludert fagbevegelsen) som er opptatt av innovasjon og industriutvikling komme sammen og utvikle felles satsinger som løfter hele industrien. Det foregår mye bra i enkeltbedrifter, dette må løftes frem og bli nasjonalt. For det andre må man inkludere ledelse og organisasjon i Industri 4.0 satsing. For det tredje må man forstå at det fortsatt er en lang rekke teknologiske utfordringer som må løses før vi virkelig kan hente gevinster. Det betyr at satsinger på industri 4.0 må være langvarige, tverrfaglige og endelig tålmodige nok til å overvinne de utfordringene som man vil møte.
