Seaborn er en av Norges største eksportører av laks og ørret, med kunder i mer enn 60 land. De er lokalisert i Bergen og eies av familieeide oppdrettsselskaper langs kysten. Målet er vekst, men også å hegne om lokalt eierskap i oppdrettsbransjen.
De første årene til selskapet var utfordrende på grunn av lave laksepriser og markeder som bød på mange utfordringer.
– Vi har blitt berørt av og håndtert mange pandemier, kriger, straffetoll fra EU og USA, men også utestengelser fra viktige markeder. For eksempel når det russiske markedet, det viktigste markedet for norsk laks og ørret, innførte importforbud på norsk laks i 2014. Til tross for alle disse hindrene og utfordringene, har vi hatt en fantastisk utvikling. Da vi var ti år, eksporterte vi 60-70 000 tonn fisk. I dag omsetter vi for ti milliarder kroner og selger mer enn 100 000 tonn laks og ørret. Ambisjonene våre er 150 000 tonn innen 2029, forteller Frank Yri, kommersiell direktør i Seaborn.
Han mener nøkkelen til suksessen er de gode relasjonene til oppdretterne samt kompetansen i organisasjonen, og med gode relasjoner til markedene.
– Ikke minst at vi har tilpasset oss markedet og utfordringene til enhver tid. En av de viktigste styrkene til Seaborn er at vi snur oss fort rundt dersom rammebetingelsene endres, fortsetter han.
Salgs- og markedsdirektøren i Seaborn, Maria G. E. Barroso, tilføyer:
– Vi hadde en lang periode med toll til USA tidligere også, men den ble fjernet. Kommer det toll nå også, så vet vi at det kan bli hardt og brutalt, men vi er klare til å tilpasse oss situasjonen. Det er en stor fordel at vi har mange markeder for produktene våre, så hvis en dør stenger, er det andre dører som vil åpne seg. Asia er et veldig godt marked og Kina overgår for eksempel det amerikanske markedet i dag. Bekymring for endrede rammebetingelser er der hele tiden, men slike utfordringer har vi blitt vant til å finne løsninger på.
Sterke salgsteam og flere produkter
I dag teller Seaborn rundt 80 ansatte, hvorav 20 jobber med salg. I tillegg til hovedkontoret Bergen, har de også kontorer i Sverige og på Island.
– Vi er organisert i flere salgsteam basert i henhold til både produkttyper og geografi. For eksempel har vi delt Europa i nord, sør og øst. Vi har også et team som jobber mot Asia og Nord-Amerika. Der vokser vi så mye at vi kanskje må organisere dette på en litt annen måte for å håndtere veksten, forklarer Barroso.
Tidligere solgte Seaborn nesten bare hel fisk, men i dag utgjør dette salget anslagsvis 60-70 prosent, mens cirka 30 prosent selges som fersk eller fryst filet. 15 prosent av volumet utgjør ørret. Seaborn er i dag verdens største uavhengige eksportør av laks og ørret.
– Dette er noe vi er stolte av og ambisjonene er å styrke vår posisjon og utvikle oss videre i årene som kommer.
Egen produksjon, lokalt eierskap
Videreforedlingen av fisk har Seaborn bygd opp helt fra grunnen av.
– Det er større konkurranse og mindre lønnsomt å sende hel fisk ut i markedet og la andre gjøre salgs- og foredlingsjobben. Derfor er en stor del av virksomheten vår rettet mot bearbeidede produkter med egen produksjon i Polen, Spania, England, Island og USA. I tillegg har vi INKA-fabrikken på Os her i Norge. Den eies av Karsten Austevoll med familien, og var den mest moderne fabrikken for fiskeforedling da den sto ferdig i 2019. I dag fyller vi mer enn 20 vogntog hver uke med produkter derfra og virksomheten sysselsetter mellom 140-150 lokalt ansatte, forklarer Yri.
Han understreker viktigheten av lokalt eierskap i oppdrettsnæringen, en næring som etter hvert styres av noen store, børsnoterte selskaper. Aksjonærene i Seaborn derimot er lokale, familieeide oppdrettsselskaper langs kysten fra Rogaland til Nordland.
– Vi hegner om lokalt eierskap. Bare den siste måneden har flere familieselskaper i Norge blitt kjøpt opp av store børsnoterte selskaper. Dette handler om å opprettholde lokalt eierskap, sysselsetting langs kysten hvor verdiene skapes og ikke minst å fortsatt ha lys i husene langs kysten vår. Politikerne må se viktigheten av en næring som bidrar med milliarder til staten og samfunnet, og må legge til rette for mer lokalt eierskap, avslutter Yri.
